Tekstudtræk fra indscannet dokument:

Lørdag 14. januar 1989

KLASSEKAMPEN

SYNTESE

– Vi vil skape en ny kunsterisk avantgardisme

«Kunstnerne i den vestlige verden er lokket på avveier inn i en sjølopptatt likegyldig kultursjåvinisme – de ser ingen ting lenger. . .»

– Vi skal reise en solidarisk, kosmopolitisk kulturell bevegelse. Den gordiske knute skal bli løst. Frodigheten, fortellingen, bevisstheten og livslysten skal tllbake til kunsten igjen. Fortellinger fra Lima, København, Paris, Moskva, New York og Buenos Aires synger frigjøringens sang. Stilen og metoden er sidestllte eftersom det er hovedretningen det dreier seg om. Fiksjonen og virkeligheten er en dualisme til bruk. Kunstnere! Se fremover – kryp ned fra pidestallene, det er en lang rejse som vi skal ut på. Fortell så det kan bli hørt. Gå til motangrep. NÅ!

Slik avsluttes den erklæringa eller det manifestet som «Kunst og Kulturgruppa Syntese» har formulert som et program foran sitt hittll største utstillingsprosjekt, «Den lange reisen». Startskuddet for dette prosjektet blir på utstillingssenteret Charlottenborg juli 1989. Utstillingen vil så bli sendt ut i verden, blant anret skal den til Cuba. «Den lange reisen» er et kunstnerisk prosjekt om tre forskjellige revolusjoner: Pariserkommunen i 1871, situasjonen i LatinAmerika i dag og en global revolusjon i år 2005.

«Syntese» danner kjernen i prosjektet som tilsammen rummer mer enen 100 impliserte, forskere, musikere, teatertilsatte, pedagoger. Målsettingen er å lage en kombinert kunst og informativ utstilling som skal vekke mest mulig debett. Denne måten å arbejde på er ikke ny for «Syntese». Gruppa har arrangert ca. 15-20 større utstlllinger. Samarbeidet med forskere er heller ikke av ny dato. Det ble insiedet som et polemisk forsvar for fornuft og angrep på den historielesheten som preger mange kunstnere. De fleste utstillingene har vært samlet om et tema, eksempelvis «Danske myter. Dansk jord i danske huder», om sammenhengen mellom Vikingtide og dagens samfunn og utstillingen «Har spøkelsene noe de skulle ha sagt?», om moderne spøkelser som arbeidsløshet og rasisme.

Stifterne
Gruppa blei stiftet i 1981 og to av de tre stifterne er fortsatt med. Det er dem jeg har møtt, billedkunstnerne Per Johan Svendsen og Flemming Vincent. Den grunnleggende målsettingen har hele tide vært å skape en syntese av kunst og politikk. En ny type kunst som både er faenivoldsk og humoristisk.

«Syntese» har forsynt seg ubeskjedent av det beste fra histories, og gruppes arbeid har også rettet seg mut det de oppfatta som den tørre politiske kunsten på 70-tallet. Mange kusntnere har vært innom gruppa for en kortere periode, i det siste er det ikke minst kunstnere fra Latin-Amerika som er kommet med, særlig Uruguay.

Jeg møtte Per Johan Svendsen og Flemming Vincent akkurat dagen før de skulle til Nicaragua som deltakere i en stor kulturdelegasjon på over 100 personer fra hele Norden som rommet alt fra danske Folketingsmedlemmer til Arne Nordheim. Et tiltak det typisk nok ikke har stått et ord om i norske aviser. Kulturdelegasjonen skulle åpne Ruben Darioteateret, Nicaraguas nasjonalscene og være med på planleggingen av et stort kulturcenter. «Syntese» skal være konsulenter for oppbyggingen av billedkunstavdelinga. Seinere i år skal de delta på en stor bienale på Cuba.

Manifester
– Bauhaus, Funksjonallster, COBRA – historien er full av kunstnergrupper med manifester. Ofte har silke grupper i tillegg til et kulturpolitisk program også vært felles om en stil og et kunstnerisk uttrykk. Er det slik med dere også?

Per Johan: Det er innholdet, livslysten og humoren som holder oss sammen, ikke stilen. Da vi startet i 1981 ville vi gjøre opp med hykleriet omkring «de heftige». De var antivitenskaplige, vi knyttet til oss arkeologer og forskere. Vi støtter oss på den tradisjonen i modernismen som vil tes et oppgjør med den konservative kunstoppfatningen, fra dadaismen, surralismen, kubismen , og selvsagt har Cobra betydd mye. Det lekende og spontane hos dem setter jeg stor pris på. Men samtidig er det en god del ved Cobra jeg ikke liker. De dyrket det middelalderske kalkmaleri uten å se det historisk, og de havnet i en primitivisme og «tilbaketilnaturemideologi» som nesten ble reaksjonær.

Og vi har distansert oss fra stalinismens sosialrealistiske dogmer, samtidig som vi satser fram til noe som er eldre, f. eks. sovjetisk konstruksjonisme og agitpropbevegelsen. Målet vårt er å skape en ny kunstnerisk avantgardisme.

Flemming: Vi rommer mange politiske oppfatninger: sosialdemokrater, anarkister, trotstister, maoister og mer upolitiske. Etter min mening kan kunsten bare utvikle seg ved å gå til venstre.

Ny plass
Noe av det flotteste ved «Syntese» etter min mening er at de vil gi kunsten en helt annen og større plass i samfunnet. I en stor samtale 1 avisa Information 1 1984 om en alternativ form for billedspredning sier de:

Nettopp billedkunsten kan og bør spille en seneral rolle i kommende endringer, fordi billedkunsten er et demokratisk erkjennelsesmiddel, i og med at alle kan bruke den, og at billedkunsten kan fungere over alt.

Er dette imidlertid riktig? Snakker de ikke her om amatørkunst, og ikke profesjonell kunst?

Flemming: Nei, det gjelder kunst generelt. Problemet i dag er at folk flest ikke er oppdratt til å lese billedkunst på samme måte som de leser bokstaver. I skolen droppes billedkunsten. Samtidig omgir vi oss med et billedspråk som er utviklet innen den nyskapende kunsten. Trakfikkskilt og reklame er nærliggende eksempler. Den reklamen vi utsettes for i dag, var avantgarde for 20, 30 år sida. Symbolene som brukes f.eks. av bankene, er ren kubisme. Reklamen har taft innersvingen på modernismen.

Per Johan: Når vi får en moderne sosialisme venter jeg en klar omprioritering. Billedkunsten må ut på husgavlene og inn I bakgårdene. Den skal være med på å skape sosiale miljøer der folk kan satte og snakke sammen. En slik utvikling ville ha 10 ganger så stor betydning som et hvilket som helst TV-program. Vi arbejder for en ny, moderne kulturrevolusjon.

Flemming: Billedkunst betyr utrolig mye for vanlige mennesker. Selv bilder folk ikke forstår, forholder de seg til.

Per Johan: Det estetiske i seg selv kan aldri isoleres, selv om mange har forsvar[ silke ideer. Et av de mest kjente forsøkene på å skille ut det estetiske er gjort av Herbert Marcuse i boka «Den estetiske dimensjon». Men han ter fejl. Det er helt opplagt at menneskene oppfatter det estetiske i en større samfunnsmessig sammenheng ettersom vi er begrepsdannende. I det øyelilikk folk selv begynner å skape kunst på skolen, på fritidshjem overalt ellers, også som profesjonelle kunstnere, begynner man å gripe sin egen virkelighet, og man er i ferd med å forandre den.

Statsansatte
«Syntese» vil altså gi alle  mennesker bedre muligheter til å forstå kunst og dermed også sjøl kunne bh kunstnere, samtidig ska kunstnere som gruppe bl statsansatte.

– I en kronikk i Klasse kampen sier du, Per Johan at var tids kunstnere erbe »just eller ubevisst på ve’ fra fortidas individua/isert bohemkunstner til framti das samfunnsskapte ideologiarbeider. Men er denn alviklingen så uavvendelig er det ikke nettopp den individuelle personligheten som er det eneste kunst reren kan skape ut fra?

Per Johan: Jo, men kunst mere ser ofte temmelig kort Den individualiserte og bor gerliggjorte tanke har oppragt fått en renessanse. Kunstnere er så dumme, de ser ikke engang at det ikke er i deres egen interesse å følge en slik småborgerlig streben. Dersom de organiserte seg i en fagforening, ble forsikret og fikk sykelønnsordning, ville de få mer penger selv under kapitalismen. Men så lenge kunstnerne sier: Vi er kun individer, er det høyst to prosent av dem som slipper gjennom nåløyet. Alle har en slik småborgerlig drøm, selv i «Syntese» dukker den opp av og til.

– Det er vel ikke engang sikkert at det ville være noen fordel om denne drømmen forsvaret fultstendig. Framslcrittet i kunsten forutsetter jo at du individuelt opplever et framskritt?

Flemming: Ja, men eneren kan ikke eksistere uten de mange. Vi står på skuldrene til hverandre. I dag er det blitt slik at det 1 stor grad er staten som avgjør hvilke kunstnere som løftes opp. I Danmark har vi haft en gruppe som heler Nyabstraksjonister. Alle billedkunstnerne 1 denne gruppe har fått støtte i en eller annen form fra Statens Kunstfond. De har kjøpt bilder av dem, gift dem direkte statssøtte gjennom arbeidsstipend, finansiert utkastene deres.

Per Johan: Alt dette viser at kunstnere er preget av småborgerlig tankegang, mens de egentlig er filleproletarer.

– Vi kan være enige om at det ikke eksisterer et enhellig mellornlag der alle kunstnere hører til, men det er vel lift dragt å påstå at de tilhører filleproletarkitet?

Per Johan: Se det historisk. Ved århundreskiftet ble kunstnerne stort «ettrekruttert fra velstående soslale lag, og de var preget av dette I hele deres tankegang. Servere, etter at den kunstneriske eksplosjonen ble spredt til hele samfunnet, ble kunstnerne rekruttert fra mange sociale miljøer. I dag har vi ca. 4000 aktive billedkunstnere i Danmark, og innenfor denne gruppa er flertallet materielt sett filleproletarer fordi de ikke selger noe som helst. Alle vil gjerne være småborgere, men det er bare noen få som oppnår denne status. På toppen sitter det et lite statskapitalistisk lag, kunstprofessorer og utvalgsmedlemmer.
Dersom kunstnerne vil styre utviklingen i stedet for å være slave av den, må de stille opp reformkrav. Kravene må stilles til staten, som er den store mesen i dag. Dette innebærer at kunstnerne blir statlige lønnsarbeiderere. Deres arbeidsområde kunne være utsmykking, undervisning og forskning i nye uttrykksmidler. Silke krav kan framsettes også under kapitalismen, for kapitalismen vil uansett øve et press til forsvar for innholdsløs kunst. Det vi må kjempe for er bedre økonomiske vilkår, en ny fagkritikk en ny form for demokratisk sosialisme med statsansatte kunstnere på alle mulige områder.

– Vil ikke slike statsansatte kunstnere under kapitalismen lett bli regimetro og ufarlige?

Per Johan: Jeg er statsansalt i dag ettersom jeg har et utsmylmingsoppdrag. Men samtidig lager jeg revolusjonær kunst. Statsansatte kunstnere ville få bedre muligheter til å skape. I dag får 95 prosent av alle kunstnere i Danmark sosialhjelp. Hvorfor ikke bruke dem til å smykke ut hverdagen vår?

– Erfaringen fra socialistiske land er ikke akkurat så oppløftende?

Flemming: Nettopp derfor trenger vi kunstnere til en permanent revolusjon. Noen må kunne rope stopp!

Oppfordring
Per Johan: Jeg vil gjerne få slutte med en direkte oppfordring. Kunsten skal etter min mening stille seg umulige oppgaver. Politisk kunst blir ofte angrepet for å være pedagogisk og kjedelig. Det er snarere omvendt. Den vanlige kunsten er kjedelig. På våre utstiltinger blir det debatt. Vi vil svært gjerne ha kontakt med norsk billedkunstnere som kjenner seg beslektet med det vi her har uttrykt på vegne av «Syntese». De kan skrive til Per Johan Svendsen, Lundtoftegade • 111 st.th, 2200 N. København.

JAHN THON

Flemming Vincent (til venstre) og Per Johan Svendsen fra den danske kunst- og kulturgruppa Syntese.

KULTUR I NORDEN
Dette er det sjuende Intervjuet foran den store nordiske kulturkonferansen i Oslo 27. 29. januar. Tidligere intervjuer har stålt 23. , 24. , 30. og 31. desember, 4. og 13. januar.