Tekstudtræk fra indscannet dokument:

KLASSEKAMPEN KULTUR

Fredag 10. februar 1989

Mot strømmen

Er det håp for de knyttede never? Eller er ikke utstillingen «Mot strømmen» annet enn en samling anakronismer og særinger i moderne skandinavisk kunst?

Teppet går ned for «Mot Strømmen» førstkommende søndag. Utstillingen ble arrangert i forbindelse med Klassekampens kulturkonferanse for to helger siden, og det hele begynte med at man ville ha den danske fargesprakende, frodige og kaotiske kunstnergruppa Syntese til å sette farge på arrangementet. Så kastet de mer disiplinerte og formbevisste svenskene seg på initiativet, i regi av Folket I Bild (Kulturfront) (FIB). Og for å gjøre det skandinaviske bildet komplett inviterte man så den dystre, selvransakende sjela til Arne Bendik Sjur.

Poenget med utstillingen var å vise at den samfunnsengasjerte kunsten ikke er død i Skandinavia. Det finne kunstnere som tør å stå i nya trendene i tida, som tør å trekke samfunnet og samfunnskritikk inn i bildene sine. «Mot strømmen»-kunstnerne presenterer et bredt og variert spekter både når det gjelder form og innhold.

Dydig og burlesk

Her finner vi alt fra dydige, dyktige og politisk riktige tresnitt fra en vaskekones hverdag, til burleske, humoristiske ting som for eksempel en kjempekniv man kan dra i og få til å dirre, som er estetisk og meningsladet på samme tid.

Og utstillingen går virkelig mot strømmen på mange måter. På den ene siden fordi det faktisk er sant at svært mange kunstnere ikke tror på maleriet som våpen, og velger seg bort fra samfunnsengasjementet. På den andre siden fordi man så suverent har omgått alle regler for hvordan utstillinger skal henges opp. For «Mot strømmen» er en både stygg og forvirrende utstilling. Når det gjelder danskene, som er de som har fått størst plass, gjør det ikke noe. For dem er det vel heller i gruppas ånd. Syntese bygger mye av ideen sin på debatt og happening i forbindelse med bildene sine. De er en ganske stor og uensartet kunstnergruppe som har klart det unike å skape et forum der folk snakker sammen og blir engasjerte. Men på Det Åpne Teater blir bildene hengende litt i løse lufta. Så går man fra det ene til det andre, liker noe og misliker andre ting. Noen av bildene er flotte, som for eksempel de sterkt uttrykksfulle tekstilmontasjene til Annie Hedvad. Hermes portrett av bolivianske kvinner er et øyeblikkelig blikkfang, sterkt og stolt i uttrykket. Hun er også representert med to kjempetablåer, der det ene viser det fargerike, gode liv i Amazonasjungelen og det andre storbymenneskets fremmedgjorthet. Hver for seg er det to flotte montasjer, men sammen blir virkningen litt banal. Man blir ikke nødvendigvis lykkeligere over å bo i jungel i stedet for by.

Gigantkniv

Den før omtalte gigantkniven vitner om engasjement koblet med humor, og det er bra. For flere vegger er dekket av tragiske sprøytenarkomane, prostituerte med brukte kondomer på rammen, kassadamens triste hverdag og harde storbymiljøer hvor folk blåser hjernen ut på hverandre.

Innimellom finnes det imidlertid små finuerlige perler, som «Skyggespillet», et bilde der en gjeng unge mennesker oppdager at de har mant frem fanden på veggen med skyggen fra fingrene sine. Eller «Portrett av et samfunn», tre bilder som er satt sammen der det er malt både foran og bak på bildet. En stillferdig betraktning over en verden som egentlig er vakker, men som vi gjør vårt beste for å ødelegge.

Verst går det ut over Marja Rutas nydelige malerier som ter for seg angst og ensomhet hos barn og unge. Hun har et sterkt og poetisk uttrykk som hadde fortjent bedre enn å bli klemt opp i et hjørne bak og under et bord. Min andre favoritt blant svenskene, montasjekunstneren Christer Themtander, hadde også fortjent bedre enn noen plakater smurt opp på en vegg. Han er kanskje en av Sveriges mest spennende politiske kunstnere, der han lager fotomontasjer og collager med et klart satirisk budskap samtidig som han klarer å formidle flere lag av mening.

Vår egen Arne Bendik Sjur har imidlertid ikke så mye å klage over. Han har fått et rom for seg selv, der det henger et utvalg av hans produksjon gjennom årene Hans dystre små koldnålsraderinger er svært personlige kommentarer til kjønnsrollemønstre og mannens psyke. Menneskene hans har ofte et stivt, nesten grotesk smil og ofte føles det som om de befinner seg i lukkede rom av larmende stillhet.

Kort sagt er «Mot strømmen» en mangeartet opplevelse. Det er alltid bra å se at folk mener noe med det de gjør. Om ikke annet fordi bilder er kommunikasjon, og det er umulig å diskutere med folk som er mest opptakt av å lage en vakker skildring av sin egen navle. På den armen side blir det ikke nødvendigvis god kunst bare fordi kunstneren mener gode ting. Bilder må gi noe annet enn fakta man kan lese seg til i en avisartikkel. Bilder må spille på følelser, sette ting inn i nye, uventede sammenhenger, forandre noe i hodene på dem som ser. Når det gjelder kunstens revolusjonære kraft, så er det sjelden at et bilde forandrer historien. Det skal mye til at kunsten klarer å skape et opprør som ikke finnes i tida. Men det betyr ikke at man ikke skal se seg rundt og formidle en virkelighet som er der og som mange ikke ønsker å se.

ANNE HEGE SIMONSEN

Torsten Jurells trykk, som også illustrerer plakaten for utstillinga «Mot Strømmen».

Et av Arne Bendik Sjurs bilder på utstillinga.

Annie Hedvads «Kvinnene i Bolivia». Hedvard deltar i kunst− og kulturgruppa «Syntese».