Tekstudtræk fra indscannet dokument:

KLASSEKAMPEN DEBATT

Fredag 25. september 1987

KRONIKK

Staten, ideologien og kunsten

Staten i de vestlig-kapitalistiske land har i økende grad begynt å bruke kunsten i sin tjeneste. En byplanlegging som fremmedgjør folk blir guddommeliggjort med en kunst som er absurd og innholdsløs. Billedkunstneren Per Johan Svendsen og arkeologen Steffen Stumman Hansen fra Danmark drøfter her hvilke framtidsperspektiver dette reiser for kunsten og kunstnerne.

I disse individualiserte og avideologiserte tider brukes myten om den fattige, geniale kunstner, som på tros av alle odds klarer å kjempe seg fram til berømmelse, ære og rikdom. Denne myten har et reelt historisk utgangspunkt, som går tilbake til bohemkunstneren og dennes livsbetingelser i forrige århundre. Typisk nok kom denne kunstneren fra de rike overklassemiljøene. Men det var langtfra alltid at de reaksjonære konservative miljøer godtok at deres familiemedlemmer og barn valgte å gå kunstnerveien, det ble betraktet som brudd på normen om det suksessrike i å være kapitalist.

Kunstneren var i realiteten overlatt til seg sjøl og måtte med lys og lykte søke etter framsynte privatmesener fra andre deler av borgerskapet. Dersom kunstneren kunne overbevise privatmesenen om at hans kunst var spesielt unik, var det mulighet for brød på bordet. Men det vanlige var at fattigdommen, underernæringen og sykdommen huserte.

Idag rekrutteres medlemmer til kunstnerstanden ikke bare fra borgerskapet. Det er flere forhold som har betydning for denne uviklinga. At produksjolen har blitt stadig mer samfunnsmessig har også slått gjennom på det kunstneriske området. Mens kunsten før i tida var noe som ble dyrket innafor snevre sosiale sirkler, er det idag en stigende interesse for dette feltet. Opplysning via elektroniske medier, arbeidskraftas utdanning og proletariseringa av yrker og områder som før var forbeholdt de intellektuelle og småborgerskapet har vært faktorer som langsomt men sikkert har brudt ned visse sperrer mellom kunstneren og den øvrige befolkninga.

Sist men ikke minst har endringene i kunstens posisjon medført at statsmakta ser sin interesse i å erobre rollen som den store mesen, planlegger, initiativtaker, smaksdommer og sensor. Den glansen av guddommelig mystikk og metafysiske aura som stadig henger ved kunsten, har staten forstått utnytte effektivt. Den har har med suksess forstått å modernisere den borgerlige kunstnermyten, og staten har skaffet seg et slags progressivt og demokratisk image, når den har forstått å utsmykke seg med fargeglade postmordernistiske abstraksjoner.

Staten holder i stigende grad på å få øynene opp for at den moderne kunsten umiddelbart «kan rå bot» med en ekstrem, reaksjonær og menneskefiendtlig byplanlegging. En byplanlegging som har fremmedgjort menneskene fra sine omgivelser, og hvor man til slutt guddommeliggjør den samme fremmedgjøringen med en kunst som er absurd, innholdsløs og postulert. Den rotløshet, forvirring og avmakt som preger arbeiderne i et høyt utviklet statsmonopolkapitalistisk samfunn tar staten til seg, systematiserer og gjør til en slags moderne statlig religion. Den suger med sikkerhet tidas tegn til seg, gjør dem uten innhold og stiller dem til skue i fornyelsens navn.

Arbeidets abstrakte karakter, samfunnets abstrakte lovmessighet og den utbredte historie- og kulturløshet bidrar til framveksten av en moderne statsmonopolkapitalistisk livsanskuelse, der menneskets erkjennelse i stadig høyere grad innesperres til det sanselige og individuelle begrepsområdet. Denne ideologiske utvikling er i «folkekulturens» hellige navn blitt et uhyre, som er med på å undertrykke individet i en underholdende og konsumerende rus.

Dette er en erkjennelse som nøye inngår i den statlige kulturelle planlegging i hele den vestlige verden. Glimrende eksempler på dette er f. eks. det franske Pompidousentret, det engelske Barbicansenteret, biennalen, Documentautstillinger etc. Men er klar over at folket har begynt å interessere seg for kunst, men man klarer samtidig å innpode at kunst bare er en harmløs pseudointellektuell underholdning. Hele denne utviklinga er så ny, og den har slått igjennom med så veldig kraft, at den nettopp er blitt en suksess i kraft av sin umiddelbare nyhetsverdi.

Den ekstravagante nyhetsverdien som den vestlige statskulturen kan framvise, står i skarp kontrast til det forsteinete offisielle kunst- og kulturliv i de statskapitalistiske land i Øst-Europa. Men går man bak framtredelsesformene vil man oppdage at den vestlige statsmonopolkapitalisme bare har brukt lengre tid på å ta kunsten til seg. Den har rett og slett ikke hatt samme interesse av en statskunst som det har vært tilfelle i Østeuropa. Den østeuropeiske statskunsten har jo også et helt annet historisk utgangspunkt enn den vestlige ettersom det var Sovjetstaten som dannet forutsetningene for den daværende proletariske statsideologi. En statsideologi og statsvitenskap som etterhvert ble forvandlet til sin egen motsetning; statsreligionen.

Denne prosessen må vurderes i sammenhang med den stigende undertrykking som et nytt sovjetisk statsborgerskap organiserte. Dette statsborgerskapet overtok den sentralistiske revolusjonære politikken som var nødvendig i sovjetstatens første leveår, tømte den for liv og dynamikk og brukte den som et redskap for å passivisere den russiske arbeider- og bondeklassen.

Paradoksalt nok må den vestlige statsmonopolkapitalistiske kultur innse at den på lengre sikt kan bli innhentet av den østeuropeiske statskultur. Middelet er glasnost og statskapitalen oppfordrer til fornyelse bare de grundleggende maktforholdene ikke røres. Slik lykkes det kanskje for den sovjetiske statskultur og statskunst å ta opp i seg det borgerlige krav om fornyelse for fornyelsens egen skyld. De forskjeller som det idag er mellom den østlige og den vestlige kulturkrets vil utraderes.

På kort sikt vil disse to reaksjonære moderniserte statskulturene fortsatt stå meget sterkt i bestrebelsene på å undertrykke, avlede og misbruke enhver kritikk som måtte oppstå – ikke minst så lenge de utbyttede klassene er på defensiven.

Men på lang sikt vil de herskende klasser få problemer med å opprettholde skillet mellom kunsten og det sosiale innholdet. At kunsten blir mer samfunnsmessig er et sikkert tegn på at det engang i framtida vil bli mulig å opprete et svært avansert sosialistisk samfunn, hvor arbeid, økonomi, ideologi, organisering og kunst inngår i en stadig høyere enhet.

Vår tids kunstnere er, bevisst eller ubevisst, på vei fra fortidas individualiserte bohemkunstner til framtidas samfunnsgjorte ideologiarbeider. En ideologiatbeider, som er en del av arbeiderklassen, og som med forskjellige kunstneriske metoder og midler har til oppgave å ta tidas tegn til seg, fylle dem ytterligere med innhold, liv og dynamikk og mangfoldiggjøre dem.

Det skillet som er mellom håndens og åndens arbeid må nødvendigvis bli utvisket. Men det kraver en ny type stat, som setter revolusjonær ideologi i høysetet, og som betrakter sin egen organisasjon som en organisme som ikke dyrker «det nye» som noe i seg sjøl, men tvert om kjemper for reelle, dyptgående og permanente sosiale forbedringer. En kunst i et slikt samfunn vil være istand til å være følelser, språk, vitenskap og estetikk på en og samme tid.

PER JOHAN SVENDSEN

STEFFEN STUMMAN HANSEN

Kunstnermyten – som en fis ut i det blå.